Er det ikke rart hvordan livet plutselig pisser på deg...

...da du akkurat har greid å reise deg etter et av dets lunefulle sleivspark.
Akk, hvordan kan en liten detalj som et lenge forhatt skjegg som forsvinner være gjenstand for en blytung sorgbølge fulgt av en trang til å rømme landet og bosette seg under Niagarafossen.

Vel, der er jeg nå.

Under Niagarafossen hadde kanskje tårene mine druknet i alt vannet. Fossen hadde overgått meg.. iallefall nesten.

Haff.

Slenger på Hangover og håper det gir seg. Akkompagnert med et glass konjakk m/pepsi max (det eneste jeg hadde for hånden).

Nattinatt nettinett.

Den uopprettelige tomheten...

...etter bruddet med min kjæreste gjennom 5 år har nå begynt å skylle over meg som bølger av syre over sår hud. Det begynner å gå opp for meg at selv om det var jeg som tok initiativet til å gjøre det slutt, er det å være uten ham som kjæreste tidvis forferderlig.

Jeg begynner først nå - 3 måneder etter bruddet - å tenke over hvor fantastisk han var. Hvor godt jeg likte hans rolige lidenskap, hans perfeksjonistiske sider blandet med en følsomhet som skinte gjennom kun da han følte seg trygg. Og den siste tiden vi hadde sammen var vi så naturlige ovenfor hverandre at jeg følte han viste seg for meg i sin sanne form. Følelsesmessig avkledd.
Jeg stolte 100% på ham, han var min trygghet. Jeg elsket ham, så mange ting ved ham fascinerte meg og fortsatte å fascinere meg.
Det var så behagelig å ha ham i livet mitt. Det var som å føle seg rik. Rik på kjærlighet.
Han var min beste venn, han holdt mitt hjerte.
Vi opplevde så mye sammen, og han tilførte mine alt gode opplevelser det ekstra krydderet som gjør minnene så magiske.

Jeg hater at jeg gjorde det slutt med ham. Jeg skulle i skrivende stund gjort hva pokker som helst for å få ham tilbake.

Hva skal jeg gjøre, nå som min tidligere nærmeste ikke lenger er min nærmeste? Hva skal jeg gjøre nå som tryggheten er røsket opp med roten og jeg står naken i en orkan?

Orkanen livet.

Hvorfor - å hvorfor - valgte jeg bort ham? For spenningen jeg ikke fikk? For gresset som tilsynelatende var så grønt på andre siden?
Til helvete med spenningen, hell bensin på plenen. Det var intet annet enn et umodent, ugjennomtenkt og alt for impulsivt valg. Jeg tenkte ikke gjennom konsekvensene på forhånd.

Men i det minste føler jeg at jeg har utviklet meg mer som person på disse tre månedene etter at det har blitt slutt enn jeg gjorde på det siste halvåret vi var sammen.

Jeg er ikke i tvil om at det er viktig for meg å oppleve denne smertefulle perioden - i det minste innser jeg at man ikke skal prøve å fikse noe som funker, at det ikke er gull alt som glitrer, og at det er langt bedre med en fugl i hånden enn 10 på taket.

Jeg er ikke i tvil om at jeg har blitt sterkere. Jeg føler meg fremdeles rik. Denne gangen ikke på kjærlighet, men på stolthet. Stolthet ovenfor meg selv som på tross av bruddet har gjort masse konstruktivt, fått en bra jobb og funnet igjen inspirasjonen til å drive videre med kunsten.

Uansett hvor vondt dette er, har jeg blitt sterkere. Og jeg takler kanskje neste store sorg overraskende bra på grunnlag av dette? Kanskje.

Men akkurat nå er jeg bare sønderknust, og det føles som det ikke er noe lim i verden som kan greie å lime meg sammen igjen.

Helvete.