Er det ikke rart hvordan livet plutselig pisser på deg...

...da du akkurat har greid å reise deg etter et av dets lunefulle sleivspark.
Akk, hvordan kan en liten detalj som et lenge forhatt skjegg som forsvinner være gjenstand for en blytung sorgbølge fulgt av en trang til å rømme landet og bosette seg under Niagarafossen.

Vel, der er jeg nå.

Under Niagarafossen hadde kanskje tårene mine druknet i alt vannet. Fossen hadde overgått meg.. iallefall nesten.

Haff.

Slenger på Hangover og håper det gir seg. Akkompagnert med et glass konjakk m/pepsi max (det eneste jeg hadde for hånden).

Nattinatt nettinett.

Den uopprettelige tomheten...

...etter bruddet med min kjæreste gjennom 5 år har nå begynt å skylle over meg som bølger av syre over sår hud. Det begynner å gå opp for meg at selv om det var jeg som tok initiativet til å gjøre det slutt, er det å være uten ham som kjæreste tidvis forferderlig.

Jeg begynner først nå - 3 måneder etter bruddet - å tenke over hvor fantastisk han var. Hvor godt jeg likte hans rolige lidenskap, hans perfeksjonistiske sider blandet med en følsomhet som skinte gjennom kun da han følte seg trygg. Og den siste tiden vi hadde sammen var vi så naturlige ovenfor hverandre at jeg følte han viste seg for meg i sin sanne form. Følelsesmessig avkledd.
Jeg stolte 100% på ham, han var min trygghet. Jeg elsket ham, så mange ting ved ham fascinerte meg og fortsatte å fascinere meg.
Det var så behagelig å ha ham i livet mitt. Det var som å føle seg rik. Rik på kjærlighet.
Han var min beste venn, han holdt mitt hjerte.
Vi opplevde så mye sammen, og han tilførte mine alt gode opplevelser det ekstra krydderet som gjør minnene så magiske.

Jeg hater at jeg gjorde det slutt med ham. Jeg skulle i skrivende stund gjort hva pokker som helst for å få ham tilbake.

Hva skal jeg gjøre, nå som min tidligere nærmeste ikke lenger er min nærmeste? Hva skal jeg gjøre nå som tryggheten er røsket opp med roten og jeg står naken i en orkan?

Orkanen livet.

Hvorfor - å hvorfor - valgte jeg bort ham? For spenningen jeg ikke fikk? For gresset som tilsynelatende var så grønt på andre siden?
Til helvete med spenningen, hell bensin på plenen. Det var intet annet enn et umodent, ugjennomtenkt og alt for impulsivt valg. Jeg tenkte ikke gjennom konsekvensene på forhånd.

Men i det minste føler jeg at jeg har utviklet meg mer som person på disse tre månedene etter at det har blitt slutt enn jeg gjorde på det siste halvåret vi var sammen.

Jeg er ikke i tvil om at det er viktig for meg å oppleve denne smertefulle perioden - i det minste innser jeg at man ikke skal prøve å fikse noe som funker, at det ikke er gull alt som glitrer, og at det er langt bedre med en fugl i hånden enn 10 på taket.

Jeg er ikke i tvil om at jeg har blitt sterkere. Jeg føler meg fremdeles rik. Denne gangen ikke på kjærlighet, men på stolthet. Stolthet ovenfor meg selv som på tross av bruddet har gjort masse konstruktivt, fått en bra jobb og funnet igjen inspirasjonen til å drive videre med kunsten.

Uansett hvor vondt dette er, har jeg blitt sterkere. Og jeg takler kanskje neste store sorg overraskende bra på grunnlag av dette? Kanskje.

Men akkurat nå er jeg bare sønderknust, og det føles som det ikke er noe lim i verden som kan greie å lime meg sammen igjen.

Helvete.

Et nytt Brød

Det er et nytt brødhue som skriver i dag.

Et brødhue som har håp til verden, til det den har å by på og sitt eget potensiale. Brødhue skjønner i dag at det bare er henne selv som setter begrensningene, og at hun kan få til det hun vil så lenge hun bare GJØR. For det er der det store hinderet ligger. Fingeren er godt plassert, og det er ikke lett å dra den ut.

I dag skal brødhue være konstruktiv, være flink og snill... uushh.... bare hun sier flink og snill, bare hun sier ordene "i dag skal hun være" merker hun den dårlige samvittigheten og motviljen mot å gjøre det hun vet er riktig krype som en sleip ål oppover ryggen og ta kvelertak på henne.

Nøkkelen, tror hun, ligger ikke i å vite hva man skal gjøre. Nøkkelen ligger i å bare GJØRE:

Og det er nettopp det hun skal.

Nå skal hun fylle seg opp en flaske vann og jobbe med en presentasjon.

GIDDASLØSHET -VEKK!

Tyggisen må vekk.

Jeg opplevde nå nettopp å gå i samme fella som mange andre før meg har gjort da de har forsvart en sak de har brent for: Jeg lot følelsene mine overgå logikken i emnet jeg forsvarte. Jeg lot meningene mine hisse meg slik opp at jeg opptrådte intolerant og hatefull mot en gruppe mennesker. Nemlig de som tygger tyggegummi.

Jeg - tyggismotstandens frontkvinne.

Jeg holder på å gå i harnisk over de slafs, smatt, popp og utallige fryktsomme lyder som smeller ut fra de utallige tyggistyggende kjeftene rundt meg. Lydene i seg selv er uappetittlige, det ser sløvt og dumt ut å slafse og blåse bobler som om det gjaldt livet.
Verst er det når en ivrig slafser lager noen bobler på tyggisen, lukker igjen munnen og smeller dem med tennene. Små diskrete "popp", dulmet av en lukket munn runger stillferdig gjennom omgivelsene og gir meg lyst til å utøve vold, gå amok og få slutt på ulyden så fort som overhodet mulig.
Jeg har ennå ikke gitt etter for mine voldsomme, brutale impulser- og kommer nok til å ty til verbalt angrep før jeg lar dem forvandle meg til en ustoppelig ms. Hyde som knuser alt rundt seg uten mål og mening i hodeløs jakt på kilden til uvesenet.

Nåja, jeg innser at mitt syn på tyggis er relativt unyansert, og at jeg ikke er noe særlig mye bedre enn den alminnelige sharia-forsvarende ekstremist i mitt korstog mot tyggis.
For på mange måter innser jeg at det kan virke både stimulerende og smakfullt på de som ennå ikke har kommet over den orale fasen (jeg henger jo selv på andre måter igjen i den.).
Tyggisindustrien har jo dessuten med godt hell fremmet at tyggis øker spyttproduksjonen, og dermed beskytter mot karies og hull.

Jeg kommer nok av hensyn til alle rundt meg til å holde kjeft om mitt voldsomme hat til tyggis, og fortsette min kamp i det stille. Med blikk, med host, med hark og innimellom en mer direkte beskjed om å tygge med lukket munn.

I skjul legger jeg dystre planer for tyggisindustrien.
Planer som skal iverksettes da jeg har fått nok.
Planer som vil utslette tyggisen fra jordens overflate en gang for alle.

...forresten, hvorfor vet jeg ikke hvem jeg er lenger? Det var så lett før, det var ikke et spørsmål engang. Jeg visste hvem jeg var. Har jeg rett og slett ikke klart å holde tritt med min egen personlige vekst. Står jeg som en forvirret tilskuer istedet for å ta del i det som har skjedd? Hvordan kan det være? Jeg tror da ikke jeg er schizofren... men jeg har definitivt ikke funnet ut hvem jeg er ennå.

- Brødhuet

1 skritt

Jeg har iverksatt skritt én i den prosessen det er å finne tilbake til meg selv.
Skritt én er å bli fortrolig med eget utseende og egen kropp. Ja, jeg vet det høres overfladisk ut; men jeg henter identitetsfølelse også fra hvordan andre oppfatter meg. Og da jeg faktisk til en viss grad kan styre dette - hvorfor ikke? Det er ingen unskyldning i verden til ikke å trene: Det er sunt for kroppen, det er sunt for hodet, det er godt for sjelen, det er selvtillitsbyggende, og det styrer til en viss grad hvordan man blir oppfattet av andre.
MEN - det er slutt på de dagene! Jeg skal ikke la andre definere hvem jeg er lenger. Jeg skal være meg selv. Jeg skal ikke være redd for at andre dømmer meg når jeg er meg selv. Livet er for kort til det!

Og jeg skal trene. Uavhengig av tanker om at jeg blir fin. Det skal ikke være min hovedmotivasjon - det er så mange fordeler med trening at jeg egentlig bare kan velge og vrake i hva som skal være mine grunner for å trene.

Og hovedsakelig: Jeg trente i dag! Jeg har startet! Jeg har begynt nå! Jeg er i en groove! Dette skal bare fortsettes, og det er da ikke så vanskelig!
Som en liten bonus til meg selv, trente jeg til og med før frokost.

Å bli fortrolig med min egen kropp og mitt eget utseende er det første viktige skrittet i prosessen å finne igjen meg selv. Og - jeg skal ha det gøy på vegen!
Nå skal jeg bare stå på, og vite at det lønner seg!

- Brødhuet

Jeg - en del av saueflokken?

Da jeg var yngre opplevde jeg verden mer intenst enn jeg gjoer naa. Jeg grubler ofte over dette. Paa en maate synes jeg det er godt aa kunne ta litt lettere paa ting, men paa den annen side var livet mer spennende da jeg opplevde hver hendelse som like betydningsfull. Jeg foelte meg paa en maate mer hel. Mer i ett med meg selv. Det er akkurat som om aarene har gjort meg mer redd for aa ha egne meninger; som om jeg flyter med stroemmen fordi det er mest behagelig. Jeg trodde aldri jeg skulle dette ned i den fellen.
Og da andre forteller meg at de oppfatter meg som en person med sterke meninger, skjoenner jeg ikke hvordan de kan oppfatte meg som det, siden jeg selv foeler at jeg ikke har det, men foelger med stroemmen. Dette sier meg egentlig bare at de meninger jeg utrykker som en foelge av at jeg foelger med stroemmen virker akseptable paa andre. Folk pleier jo generelt ikke aa anerkjenne sterke meninger de er uenige med. Og er meningene verdt mer enn en slikk og ingenting da? Javisst - jeg vil jo selvfoelgelig tale for flertallets beste, men jeg vil ogsaa tale for meg selv. Jeg har ikke gjort det paa saa lenge.
Hva vil jeg? Hva mener jeg er rett og galt, fint og stygt, snilt og slemt?

Jeg tror noekkelen ligger i aa ikke svelge kameler. Ikke holde tilbake meninger fordi jeg er redd for at andre skal synes jeg er en idiot.
Hvorfor skal jeg la noekkelen til min lykke ligge i andres hender? Fortjener ikke ogsaa jeg aa ytre meningene mine, fortjener ikke ogsaa jeg aa vaere den helstoepte meg som jeg vet jeg kan vaere?
Hva andre mener er ikke vesentlig.

Men jeg har latt det gaa saa langt at jeg ikke har egne meninger igjen. Jeg vet ikke hva jeg mener. Jeg vet ikke hvem jeg er.

Jeg er i opproer.

Det er paa tide med en revolusjon. Paa tide med prosjekt: Bli min egen beste venn.

- Broedhuet.